Folk bosatte seg i Iveland:
Vi finner ikke noe om Iveland i skriftlige kilder før i begynnelsen av 1400-tallet. Likevel vet vi at det har bodd folk fast her i minst ett tusen år før den tid. Vi vet også at det har ferdes menneske her i flere tusen år. Det er funnet steinalder redskap som er fire-fem tusen år gamle. Men det eldste funnet som forteller om fast bustad er fra omkring 400 e. Kr. På den tiden, eller litt før, ble de første gårdene, "landnåmsgardene", rydda.
De første spor etter et styresett, eller i alle fall et samarbeid gardene i mellom, finner vi kanskje i bygdeborgene som er fra folkevandringstiden, år 400 til 600 e. Kr. "Kongevegen", en gammel ferdselsveg som gikk i øst - vest retning og som i alle fall måtte ha vært i bruk på 800-tallet, kanskje før, tyder på at det var ei eller annen form for administrasjon.

Vi vet at grensa for Iveland kommune faller sammen med grensa for Iveland kirkesokn. Men grensa er sikkert fra før kristendommen kom. Den kan ha hatt sammenheng med gudsdyrking å gjøre, med rettsstell eller annen administrasjon, eller med alt dette. Ordet sokn (i kirkesokn) skriver seg fra det mye eldre tingsoknet, altså et område som sokna til et bestemt ting.

Folketallet:
Etter folkevandringa ble det stadig rydda nye gårder på den måten at de store landnåmsgårdene ble oppdelte, og folketallet økte. Dette holdt fram helt til svartedauden. Denne sotta herja landet omkring år 1350.
Folketallet i Norge ble redusert med mellom 1/3 og 2/3. Iveland var sikkert ikke noe unntak. Mange gårder ble liggende øde. Det skulle ta 300 år før de fleste var tatt i bruk igjen. I 1664 fikk vi den første folketellingen. Den var nokså ufullstendig, men man kan vell grovt regne med at det budde rundt 650 mennesker i bygda, omtrent som de mener det var før svartedauden. I 1801 var tallet 690, altså en liten økning på de 150 åra. Men nå økte folketallet raskere. I 1845 var tallet 1045. Nå var det slutt med å rydde nye gårder. Men fra 1860-årene stoppet økningen i folketallet opp. Da begynte utvandringa til Amerika. Det ble også lettere å få seg arbeid andre steder i landet. Og husmannsplassene ble stående tomme. 
Fra 1860-årene minket folketallet jevnt til bortimot 1930 da arbeidet med Sørlandsbanen tok til. Dette anleggsarbeidet gav seg utslag i en nokså stor økning igjen. Men da anlegget tok slutt, ble det en lang periode med nedgang. To ting bremset opp på den jevne nedgangen det ellers hadde blitt. Andre verdenskrig virket til at flere mennesker slo seg ned på landsbygda, og ikke så lenge etter at krigen var slutt, kom anlegget med Iveland kraftstasjon i gang. Men også dette ble etter hvert ferdig. Da tok det til å minke for alvor på ivelendingene. Fra 1960 raser folketallet nedover til det brått snur i begynnelsen av 70-tallet. På det laveste bode det 728 personer i kommunen. De to - tre siste årene hadde de gamle husene som var oppført i samband med Kringsjå kraftstasjon, blitt fraflytta og revet. Nå var det ikke igjen flere av disse, omtrent alle som hadde budd på Kringsjå hadde flyttet til Vennesla. Men så ble det fart i utbedringa av vegene fra Vennesla og oppover i Iveland, og riksvegen gjennom vestre Iveland ble knyttet til Setesdalsvegen med bro over Otra ved Hodne. Samtidig merket folk også "den grønne bølge". Folk fekk opp øynene for å bosette seg på steder der de kunne leve i nærmere kontakt med naturen.
Økningen i folketallet var ganske jevn fram til 1983 med 1165 personer. I tiden frem mot år 2000 var det ganske stabilt. De siste 9 årene har folketallet økt bra. Ved inngangen til 3. kvartal 2009 bodde det 1241 personer i kommunen.
Statistisk Sentralbyrå regner med ca 1450 innbyggere i kommunen i 2015 dersom man tar utgangspunkt i en medium befolkningsvekst.

Bunader fra Iveland:

Bildet viser 4 ulike bunader fra Iveland. I tida 1916-17 tok Gina Thortveit og Gunhild Skaiaa til å leite fram delar av kvinnedrakta. Det fyrste rekonstruksjonsforsøket frå 1916 trudde mange var dikt og fantasi. Men visse manglar vart retta opp etter kvart. Sjølv om bunadsaka har lege i dødvatnet visse periodar, har enkeltpersonar og lag ført utviklinga vidare. I dag driv Gunhild Eftevand aktivt med sying av kvinne- og mannsbunader. Mannsbunaden frå Iveland er laga etter mønster av gamle klede som mannfolka bruka frå 1850-åra. Ein legg merke til mykje stas med bruk av sylvknappar. KILDE (tekst og foto): Løyndomsfulle Setesdal

Næringsveger:
Helt fra de første gårdene ble ryddet, var nok jordbruket, korndyrking og husdyrbruk den viktigste næringsvegen. Men langt framover i tid var jakt og fangst også viktig. Det var et typisk naturalhushold. De klarte seg selv med det meste de trengte til livsoppholdet, men hadde lite å selge som skaffet penger i pungen. Det var huder og skinn fra husdyr og ville dyr, samt noe smør og kjøtt som ble solgt etter hvert som byene vokste fram langs kysten. Ble det uår på korn, var det å ty til barkebrød for å berge seg gjennom tilværelsen. I skogen hentet de det de trengte av råvarer for bygninger og brensel, de flettet never til takdekke, brente kull til smiing og tjære til å behandle husene med. Litt tjære kunne de vel selge også. Spor etter jernutvinning finner vi nok her i Iveland, men trolig var ikke myrmalm en så stor salgsartikkel som i enkelt andre steder i landet.
Gruvedrift etter kvarts, feltspat og andre spesielle mineraler var en viktig tilleggsnæring ved flere av gardsbrukene på første halvdel av 1900-tallet.

Ute ved kysten kom det i gang tømmerdrift allerede i mellomalderen. Hollenderne kom med skutene sine og kjøpte tømmer til husbygging og skipsbygging. Etter hvert som det minket på skogen ute ved kysten, måtte de lengre inn i landet. Fløtingen kom i gang, og sagbruksdriften vokste fram. Fra Iveland kjørte de bord å planker på vinterføre, for det meste til Lillesand, men også fra ytre deler av Vestbygda og så til Kristiansand. Kjøpmennene i byene tok i mot trelasten i bytte for varer. Kjøpmennene bestemte prisen på både trelasten og varene, og ofte hadde bøndene lite igjen for slitet. Men likevel fikk de litt penger mellom hendene og kunne dermed kjøpe korn dersom høstingen slo feil.
Setesdalsbanen som kom i 1896, førte til oppsving for skogbruksnæringen i Iveland. Store mengder med planker, bord, props og ved ble kjørt med hest til Iveland stasjon for videre frakting med jernbane til Kristiansand. Nå tok også skogeierne til å organisere seg, og fikk en bedre pris for varene.

Men med økningen av salg av forskjellige produkter hadde allerede bygdesamfunnet før århundreskiftet gått over fra naturalhushold til pengehushold. Behovet for en bank i bygda vokste fram, og Iveland Sparebank så dagens lys i 1867.


Samferdsel:
Helt fram til midten av 1800-tallet måtte folk greie seg med de gamle kløv- og ridevegene. Alt som skulle til og fra gården sommerstid, måtte fraktes på hesteryggen eller bæres for hånd. Lettere var det om vinteren. Sledevegene ble mest mulig lagt etter myrer og vann. Vinterferdselen gikk for en stor til Lillesand. Fra Vestbygda over heia til Eielandsvatnet, ut Lonane og Ogge til Vassbotn og videre over heia til Mollestad.
Omkring 1850 ble det bygd en primitiv kjerreveg fra Vennesla om Jeppestøl, Mykland, Skaiå, Birketveit og Grossås til Hodne. Der var det ferjebrygge. Vegen fra Vegusdal om Vatnestrøm til Vennesla ble ferdig i 1869. I 1884 kom det veg fra Birketveit til Håverstad og videre til Vatne i 1893. Vegen fra Skaiå til Birketveit ble etter hvert utbedret, men det ble ikke gjort stort med vegen videre til Vennesla. Nå var det på tale å bygge jernbane, og da trengte man ikke veg, mente styresmaktene.

Dampbåten "Bjoren" som gikk på Kilefjorden ble til god hjelp for Iveland, særlig gårdene Øyna, Odderstøl og Hodne. Båten kom i 1867 og gikk til 1896 da Setesdalsbanen kom.
Denne fikk særlig mye å si for næringslivet i Iveland, ikke minst for feltspattdriften. Sørlandsbanen med Vatnestrøm stasjon kom ikke før i 1938. Ved åpningen var Kongen, Håkon 7. med.

Først i 1909 ble sambandsvegen mellom Vestbygda og Austbygda ferdig. Da biltrafikken tok til i 1920-årene, var den vegen eneste bilsambandet Vestbygda hadde med omverdenen helt til vegen mellom Mykland og Jeppestøl ble ferdig i 1948. I 1953 kom gjennomgangsvegen over Frigstadheia og i 1970 den nye vegen fra Iveland til Hodne med bro over Otra.


Postgangen:
Postgangen var i eldre tid dårlig. I 1889 kom det posthus på Birketveit og på Vatnestrøm etter at kommunestyret hadde maset lenge og iherdig. Før den tid gikk det i postrute fra Hornnes til Skripeland, der lensmannen bodde, trolig en gang i uken. Ellers måtte folk hente posten sin selv på Hornnes eller i Vennesla.
Den første tiden fikk de nye posthusene trolig bare post en gang i uken. Da Setesdalsbanen kom i 1896, ble posten sendt med denne. Posthuset på Iveland stasjon kom i 1900. I 1976 ble de to posthusene i vestbygda slått sammen til ett. Fra 1924 kom det bilrute fra Iveland stasjon opp gjennom vestbygda. Fra 1905 ble posten kjørt med hest og fra 1920 kom bilen. Både heste- og bilruta tok med reisende.


Telefon:
Telefonen kom til Vatnestrøm i 1897 og til vestbygda i 1910.


Kirken:
Kirken vi har nå ble innvigd i 1837. Byggmester var Anders Torsen Syrtveit fra Evje. Den kjente rosemaleren Gunnar Haugland, stod for all malingen. Han malte også altertavla. Hvor lenge det har vært kirke i Iveland er ikke lett å si. Det er gjettet på at den kirken som stod før den vi har nå, ble bygd på 1500-tallet eller kanskje først på 1600-tallet. Det må minst ha vært en kirke for den igjen. Det var trolig en stavkirke. Kanskje fikk Iveland sin første kirke allerede på 1000-tallet. Det eldste skriftlige bevis på kirke i Iveland finner vi i et brev fra Bygland datert 13. mai 1426. Der er "Ivilanzdh kirkiu gradæ" nevnt.


Skolene:
1737 ble konfirmasjonen innført i Danmark/Norge. Det ble krevd at konfirmantene skulle ha ei viss kristendomsopplæring. Slik kom de første folkeskolene i gang. Den første tiden var kristendom og lesing fagene. Etter hvert kom også skriving og regning til, men lenge bare for guttene. Det ser ut til at den første "almueskolen" kom i gang i Iveland omkring 1743. Den første "skoleholderen" var Niels Thommessen Birkeland. Men snart kom flere skolemestre til. En tid var det slik at de slapp militærtjeneste dersom de holdt skole et visst antall år. Det stimulerte noen til å bli lærere. Fram til slutten av 1800-tallet var all skole omgangsskole.

I 1860 kom det en ny skolelov. Da ble "krinsskipnaden" innført, vi fikk skolestyre i hver kommune og det ble krevd fast skole. Kommunen ble delt opp i 8 skolekretser, senere 9, og det ble bygd skolehus, det første på Frøysaa i 1877. Men tidene forandret seg. Folketallet minket i utkantene, og det ble lettere for barna å komme seg fram om vegen var litt lenger. Kretsene ble slått sammen, og skolehusene lagt ned. Nå er det tre barneskoler igjen. I 1976 fikk kommunen også egen ungdomsskole.
 

Ivelandsbunaden:
Ble laget etter modell av to "liv" som skal være fra de første årene etter 1800. Disse var av ulldamask og i flere farger; et er av silke. Fargene på vesten er valgfrie, og den skal ikke gå helt ned til livlinen. Vesten har tre sømmer i ryggen; en etter midjen og en på hver side fra armeutringingen og i en liten bue. Alle tre møtes i to små folder nederst. I ryggen går vesten helt opp til halsen under skjortekraven.Forkleet kan være rutet, stripet eller blomstret som det passer. Fargene må likevel passe til bunaden ellers. Brudeforkleet er hvitt.Skjorten er tilsvarende den som blir brukt i Vest-Agder bunaden, og også prydsømmen er den samme.Trøyen er av samme stoff som stakken, og snittet er det samme i ryggen som for vesten. Trøyen blir lukket nede med en sølvspenne.
Stakker som tilhørte den originale bunaden har man ikke funnet, men stakken skal ikke være kort, men heller ikke fotsid.


Mineralkommunen:
Iveland kommune er geologisk kjent verden over på grunn av mange sjeldne mineraler som kom frem i forbindelse med gruvedrift på kvarts og feltspat.
I 1971 vedtok Iveland kommunestyre å gå til innkjøp av mineralsamlingen etter den kjente lokale amatørgeologen Olaf Landsverk. I ettertid er samlingen blitt betydelig utvidet og inneholder i dag omkring 600 mineralstuffer bare fra Iveland/Evje-området. En stor del av samlingen står utstilt i kommunehuset.
Utstillingen er ordnet etter ulike temaer og viser også glimt fra gruvehistoria og eksempler på hva flere av mineralene ble benyttet til.

Olaf Landsverk (1887-1966) er kjent som en av Sørlandets første og største mineralsamlere. Han opparbeidet seg betydelig kunnskap i forbindelse med lokal geologi og mineraler og hadde ei samling på omkring 500 eksemplarer.

Mineralet thortveititt ble for første gang i verden beskrevet fra ei gruve på Knipane og fikk navn etter oppkjøperen Olaus Thortveit.

Nærmere opplysninger finnes i tekstheftet til mineralsamlingen og i kommunens bygdebok om gruvedrift.

Aktuell link:
Mineralkommunen (utfyllende informasjon)